Marius Igland GroupWe Left Eden

Som komponist har jeg lenge beveget meg mellom to posisjoner: å skrive absolutt musikk, der musikken ikke betyr noe utover seg selv, og å formidle idéer og mening utover den musikalske arkitekturen. WE LEFT EDEN ble et forsøk på å gjøre begge deler i ett og samme verk, uten at den ene oppslukte den andre.

Som musiker, underviser og far, i en verden der klimaendringer og kollapsende økosystemer ikke lenger er noe fjernt, var det umulig å la være å skrive om forholdet mellom menneske og natur.

Domestiseringen av mennesket

Mye av inspirasjonen stammer fra boka Sapiens av Yuval Noah Harari, og hvordan han beskriver domestiseringen av mennesket i overgangen fra jeger- og sankersamfunnet til et samfunn basert på jordbruk. Det var ikke bare dyr som ble temmet og gjort til husdyr. Jordbruket bandt mennesket fast til ett permanent sted. Håpet om at avlingene skulle bringe nok mat til vinteren, bandt opp tiden vår i tjeneste av fremtiden. Og hvem ville ikke krige for å forsvare jorden de selv hadde dyrket fram?

Bruddet kom da vi kunne peke på skogen og kalle den natur. Det er natur. Vi er noe annet.

Hvor håpet kom fra

Prosjektet het opprinnelig Chronophobia — frykten for tiden, eller for det som kommer. Tittelen stammet fra et seminar med teologen og filosofen Paul Leer-Salvesen i desember 2018. Han fortalte om ungdommer i Hellas som mistet troen på framtiden under den økonomiske krisen, og om angsten for klimaendringenes mulige konsekvenser. Like før jul spurte han forsamlingen retorisk: Hvis vi ikke håper på framtiden, kan vi ikke da like gjerne stenge skolene og barnehagene? Hva er egentlig poenget?

Poenget hans var ikke å bli værende i den lammelsen, men å finne håp. Den som tar håpet fra et barn, sa han, gjør noe nær det verste et menneske kan gjøre.

Å uttrykke en tilstand som ikke er optimistisk, og samtidig styrke håpet, ble den bærende balansen i arbeidet. Chronophobia er beholdt som satstittel, men ikke som overskrift. Den markerer det siste dystopiske sammenbruddet før verket vender mot Forward we go og lander i Returning — en prosess med å finne tilbake til vår plass som en skapning i naturen. En prosess samfunnet vårt så vidt har begynt på.

WE LEFT EDEN er ikke aktivistisk kunst. Det beskriver en utvikling, men holder bevisst tilbake det normative steget om hva vi bør gjøre. Verket inviterer publikum til å tenke over sin egen opplevelse av og posisjonering i verden, uten å bli fortalt hva som er rett og galt.

Musikken kan beskrives som akustisk post-moderne jazz. Nærmeste referanser er Mathias Eick, Pat Metheny og Marius Neset.